Dagen etter var hun like utkjørt, forlatt og hjemsøkt. Pulsen mellom bena sved som ville helvete. Like jævlig som bølgene hun nettopp var kommet seg i land fra.
Er det mulig å få en pause? Stemmen gikk opp i fistel og sank i et kraftig brøl.
Ekkoet fra ura på andre siden av juvet lot ordene henge over naturen i tre overlappende bølger.
For et liv! Å våkne opp til en kropp som skriker etter en mann. Gå dagen gjennom i en kamp mot kropp og omgivelser. Fy faen for et liv!
Salmiakk skålen sto fremdeles urørt på trappen. Vindkastene drev dampen til angrep mot øyne og luftveier. Hun la knapt merket til ubehaget og tårene som trillet nedover kinnene. Blikket var festet på insektene som svimte av når de kom innen rekkevidde av dampen fra skålen. Fy flate for et liv…
Underlivet veide sikkert flere kilo. Pulsen hamret og slo med en kraft som verket langt nedover beina. Tannkrem!
Tanken slo ned som et lyn og latteren ljomet over juvet og kom tilbake i tusen biter.
Han var kanskje tom nå? Tom for ord etter å ha brukt opp alle i selvforsvar mot utkantdyret. Tenk å bo sånn? Langt ute i ingenting med femten gamlinger rundt i egnen, tre lausunger som var kommet i arv til bygden, og med hav på alle kanter.
Hva rørte seg i et slikt hode? Hvorfor sa han aldri noe til dem om plagene de lesset han ned med? Fytti katta for et liv. Det er jo ikke klokt!
Bare tanken på å bevege seg inn i et slikt villnis av den menneske varianten fikk det til å gå kaldt nedover ryggen på henne. Takk og lov for at det var langt ned til havet.
Et vindkast kom i en forrykende fart opp fra juvet og veltet salmiakk skålen. Blikket slo seg til ro over den våte flekken som bredte seg utover steinhellene. En larve ble innhentet av giften og vred seg i krampe mens livet ble slitt ut av den. Likegyldigheten over liv og død sto på avstand og glante på henne.
Skriket fra hjortekalven på berghylla nede i juvet var avtatt til kraftløse stønn som nådde henne med jevne mellomrom. Hun brydde seg ikke. Denne tomheten ville ha skremt henne om hun hadde gått tilbake i tid.
Men kroppen… Fy satan for et slit! Hun hadde mest lyst til å kaste seg ned i juvet og få slutt på hele helvete en gang for alle.
Hvorfor var han taus? Hver fiber i kroppen hennes fortalte at han tenkte intenst på henne. Hvorfor tillot han dem kneble seg på den øya? Tankene kværnet om de dagene de hadde vært limt fast til hverandre i et eneste dampende favntak av kåte sprang og lykkerus. Hvorfor ga han ikke bare faen i øyfolket og utkantdyret og kom til henne? De trengte det begge to. Liv. Kraft. Evig styrke. Det var det de overførte til hverandre.
Kroppen hennes herjet som et jordskred innenfra. Blikket søkte etter ørneredet i ura på andre siden av juvet. Hun kjente at likegyldigheten fra hode smittet, og langsomt overtok kroppen. Lammelsen bedøvet overflaten av begjæret når hun registrerte at hun sto oppreist. Blikket landet likegyldig ned på flekken og liket på trappen.
Fordampet. Inntørket. Blek. Øynene fant ørna i reiret.
Glass. Det kjentes ut som glass. Knust glass innenfra og ut. Pulsen ble rolig mens bena gikk automatisk under henne. Det lange blikket satt fast på ørnereiret når hun tok de siste skrittene ut i løse luften.
Farten nedover sto ikke i samsvar med øyeblikket hun befant seg i. Så mange tanker hun rakk å avslutte… Stemmen hans rakk frem til henne like før kroppen traff bunnen av juvet.
“Jeg klarte det! Jeg klarte å be dem reise til helvete. Fy faen Jenny nå er jeg stolt.
Jenny?”
Copyright 20©11 mirapisani by the blogs nickowner. All rights are reserved
